Utskriftsvennlig versjon 

På den tid sa Jesus til disiplene sine: "Sann er mitt ord: Dersom hvetekornet ikke får falle i jorden og dø, er og blir det ett eneste korn; men dør det, bærer det rik frukt. Den som har sitt liv kjært, han forspiller det; mens den som lite akter sitt liv her i verden, han frelser det inn i det evige liv. Dersom noen vil tjene meg, må han følge meg, og der jeg er, skal da også min tjener være. Og den som vil tjene meg, ham skal min Far bringe til heder og ære."

Ordene fra Johannes evangelium (12,24-26) gir det beste bilde av menighetens vernehelgen Laurentius, slik han alltid arbeidet med Guds vilje for øye, drevet av innderlig kjærlighet både til Gud og mennesker.
    Hva Laurentius gjorde, de krav han stillet seg selv alltid var det med Guds vilje for øye. I hans ubøyelige vilje til troskap mot Jesus, har vi kilden til hans storhet og forklaringen på hans liv og gjerning.
    Vi vet ikke så mye om ham som person, om familieforhold, barndom og oppvekst. Men vi vet at Laurentius ble født i Spania og vokste opp i Roma. Man vet at han blediakon, og at han var i besittelse av et sterkt og brennende ønske: å få gi sitt liv for Kritus.
    Etterhvert ble Laurentius erkediakon, og hans særlige ansvarsområde var å forvalte Kirkens skater og formue. Kildene sier at det var et embedte som krevde megen dyd og fortjeneste, trolig fordi det var store verdier han skulle forvalte.
    Paven het Sixtus den andre. Under keiser Valerians store kristendomsforfølgelsei år 258 ble paven henrettet, han ble korsfestet sli Herre og Frelser han var satt til å tjene. Laurentius skjønte at også han gikk mot martyriet. Han forvaltet de skatter han var satt over ved å dele dem ut til fattige. Dette gjorde han full av glede og mot.
Laurentius ble dagen etter pave tatt til fange, og dommeren forlangte at han skulle komme med rikdommene han disponerte. Da ba Laurentius om tre dagers frist. Det fikk han.
Disse tre dagene brukte Laurentius til å gjøre godt, mot oldinger, enker og foreldreløse barn. Da dommeren etter tre dager forlangte å få skattene pekte Laurentius på alle de fattige: "Se, her er kirkens skatter som jeg har lovet deg."
    Alle fattige er kirkens sanne skatter. For Gud har vist at han elsker hver enkelt lidenskapelig. Han kom for vår skyld fra himmelen til jorden, ikke som kjerub eller engel, men som et hjelpløst barn. Han vokste, ble mann og døde som stedfortreder på korset. Dette viste også Laurentius.
    Dommeren ble, som man kan skjønne, rasende. Laurentius sa videre: "Det gull som du trakter etter med så stort begjær er bare metall og kilden til mange forbrytelser. Det sanne gull er lyset fra himmelen, som de fattige du her ser for dine øyne, fryder seg over. I sine svakheter og lidelser, som de barer med tålmodighet, finner de en stor skatt. De kjenner derimot ikke lastens og llidenskapens ondskap, som gjør så mange mennesker ulykkelige for tid og evighet"
    Laurentius ble dømt til å piskes før han skulle brennes på en gloende rist.
    Han utsto alle lidelser med beundringsverdig ro og tålmodighet. Han sa :"Natten har intet mørke for den som opplyses av det guddommelige lys". I lykke over å lide for sin frelser så han opp på bøddelen og sa : "Nå er jeg stekt nok på den ene side, vend meg på den andre". Med blikket hevet mot himmelen oppga han rolig sin ånd. Det skjedde 10. august år 258.
    Det fortelles at det skjedde mange under ved St.Laurentius, for eksempel at blinde fikk synet igjen.
    Laurentius ble gravlagt i San Lorenzo-basilikaen utenfor de romerske murer. Denne basilikaen er en av de sju hovedkirke i Roma.
    I de katolske kirke sier vi gjerne at helgene er blomster som spirer fram i Kristi fotspor.
    Laurentius er avbildet i mye kirkekunst, både som skuptur, i utskjæringer, på kalkmaleri og i annen malerkunst. Han fremstilles som oftest iført dalmatika, som var diakonens spesielle liturgiske drakt.
    Laurentius bærer ofte evangeliebok og et kors. Ofte kan man se palmegrener som tegn på at han led martyrdøden.
   Laurentius's særlige attributt eller symbol er en rist, som selvfølgelig skal forestille den risten han led døden på. I billedkunsten er ofte risten med, og på norske primstaven er det nesten alltid symbolet på 10. august - Larsok. Sluttstavelsen -ok kommer av å voke eller ei vake. På denne dagen skulle det feires messe. Larsok eller St.Laurentiusmesse ble feiret til ære for og til minne om diakon Laurentius fra Roma.
    I Polen, syd i Polen i fjellettenner folk store bål for å få hans beskyttelse mot brann når man tar innhøsting til låven.
    Det viktigste for Gud er å føre hver enkelt inn i menigheten. Derfor leter han etter dem som er kommet bort fra farshuset, ser etter dem som har sluttet å be, sporer etter dem hvis plass er tom i kirken. Gud kaster ikke bare et distre blikk ned fra himmelen, men er utholdende. Han finner vei gjennom usynlige murer, lukkede sinn, harde skanser. Han leter til han finner.
    Evangeliet er den gode nyhet om at det fins redning, fins en som kommer for å få oss på foten, gi ny start og ny fremtid.
    Vi har også fått kall til å vitne om Guds godhet med den måte vi tar livet på. Om ikke alt ble som vi tenkte og ville, kan skuffelser og motgang bli verdifulle både for tid og evighet, når vi tar den med Laurentius sinnelag og ikke frykter fra korsets lideleser i hverdagen.

Av pater Janusz Fura ss.cc

Sist oppdatert 07.06.2002 av webmaster