Tjenere ved Herren alter

Feiringen av messen har en helt spesiell plass i en katolsk menighetens liv, da Guds folk samles i Kristi nærvær for å prise og takke Gud. En av de mange liturgiske tjenestene som kommer i uttryk i messen, og som i den senere tid er blitt stadig mer synlig i vår menighet, er ministrantenes tjeneste.
Ministranter (fra det latinske ordet ministrare – å tjene), eller altergutter / altertjenere som de også kalles, har en lang historie i Kirken. Helt fra 200-tallet har det vært særegne oppgaver og roller knyttet til å hjelpe prestene ved alteret og tjenestegjøre i messen. Tilknytningen til prestene og messen gjørde at ministrantene tidligere ble valgt på basis av hvem sognepresten trodde hadde (eller kunne få) prestekall. Derfor fikk kunn gutter lov til å ministrere. Man kan skimte noe av dette i dag når paven feirer messe og ministrantene vanligvis er prestestudenter. I Norge ministrerer i dag både gutter oh jenter, og i flere menigheter (som i vår) dominerer jentene helt klart. Med ettertraktede nasjonale smlinger og mesterskap hvert år, regnes det å ministrere som en viktig del av Kirkens barne- og ungdomsarbeid.

Per i dag har ministrantene som hovedoppgave å assistere presten ved alteret, bl.a. ved å frembære lys, røkelse, prosesjonskorset samt de liturgiske artikler som brukes til feiringen av nattverdens liturgi. Utenfor messen assisterer ministrantene ofte ved dåp, bryllup, begravelser, andakter og sakramentstilbedelse. Siden ministrantene tjenestegjør i koret bruker de liturgiske klær; enten alba (den hvite tunikaen) med cingulum (beltesnuren) eller soutane (den sorte ministrantdrakten) med hvit korskjorte. I vår menighet bruker ministrantene alba med cingulum og skulderkappe i den liturgiske fargen for dagen.
 
Selv om det kanskje ikke ser vanskelig ut å ministrere krever det opplæring. Ministrantene lærer å gå i prosesjon, hvordan holde hendene, hvor fort man skal gå, hvordan man skal holde lys, kors og røkelse, hvordan man skal sitte, når man skal bukke, hvordan knele med kappe på, samt når presten skal ha lavabo, corporale og ved hvilken elevasjon man ringer med klokkene. Fot at det skal se skikkelig ut, og for at alt skal skje ved riktig tid og på riktig måte bruker ministrantene mye tid på å øve.

Som de fleste grupper i Kirken har også ministrantene sin egen skytshelgen. Den hellige Tarsicius levde på 200-tallet i Roma og led martyrdøden da han bar nattverden til kristne som satt i fengsel. I tilleg ti ministranter er han også skythelgen for førsyekommunionsbarn.

av prestestudent Fredrik Hansen