FRA GRAVENS MØRKE TIL OPPSTANDELSENS LYS
- en innføring i påskenattens liturgi –

Det er vel ingen liturgisk feiring i kirkeåret som kan sammenlignes med påskenatten. Den lange gudstjenesten henvender seg til mennesket og appellerer til hjertet og hodet. Herrens oppstandelse forkynnes, den skal oppleves med våre sanser og forstås med vår forstand. Ingen gudstjeneste i kirkeåret inneholder så mange symboler, ritualer og tekster, og det er lurt at de som deltar i liturgien også forbereder seg til den. Gjør man ikke det, går man dessverre glipp av den utrolige rikdom som påskenatten bereder for de troende. 

I oldkirken var det slik at dagen før påsken var en stille dag, preget av sorg og faste. Herrens død og begravelse stod som midtpunktet. Så møtte man opp påskenatt for å feire oppstandelsen. Middelalderen har flyttet liturgien til lørdag morgen, og det var pave Pius XII som førte kirken tilbake til oldkirkens feiring av påskenatten. Det 2. Vatikankonsil har videreført utviklingen og insistert på at påskenatten feires etter mørkets frembrudd. Det er kontrasten mellom mørke og lys som er det sentrale symbol i påskenattens liturgi.

Lysseremonien

Lysseremonier finnes i mange religioner. Et av de eldste norske hulemalerier (4000 år gammelt) i Solsemhola i Leka (Nord- Trøndelag) viser en gruppe mennesker som løfter sine armer og hilser solen. Det er mange religioner som identifiserer solen med Gud, fordi den er kilden til alt lys. Den kristne liturgien er helt sikkert også påvirket av den jødiske sabbatsliturgien hvor tenningen av sabbatslampen innledet feiringen av jødenes hellige dag.



Konsilet ønsket at liturgien begynner i nattens mørke. De troende samler seg rundt et lite bål, og presten forbereder påskelyset. Han velsigner ilden, og forklarer påskelysets symbolikk. Bokstavene A (Alfa) og W (Omega) er den første og siste bokstaven i det greske alfaabetet og forkynner at Jesus Kristus er Herren over tid og evighet. Presten sier ”Kristus i går og i dag. Begynnelsen og enden, Alfa og Omega. Han tilhører tid og evighet. Han er æren og herredømmet i all evighet. Amen”

Årstallet minner oss om at Jesus er Herren over det nye år. De fem voksbrikkene på korset symboliserer Jesu fem sår og forkynner at livet har seiret over lidelsen og død. 

Nå bærer presten påskelyset inn i det mørke kirkerommet. Det store mørke rommet kan betraktes som et bilde på alt ”mørke og dødens skygge” som ligger over jorden. Menneskeslekten er fanget av sorg, angst og håpløshet, og midt i dette mørke kommer presten med påskelyset og synger tre ganger: ” Lumen Christi” (Lyset fra Kristus). Meigheten svarer: ”Deo gratias” (Takket være Gud). Den lille prosesjonen drar videre. Først tenner ministrantene sine lys, så hele menigheten. Lyset fra Kristus gjør mørket mindre og mindre skremmende. Enhver bærer Kristi lys i sine hender. 

Påskelyset settes i en stake som står sentralt i alterrommet , og her står det i 50 dager og forkynner Kristi seier over gravens mørke. Men vi skulle også legge merke til at påskelyset tas frem når et barn blir døpt, eller når vi tar avskjed med et medlem av menigheten. Påskelyset er siden av kisten fremstiller det store håpet vi har, håpet om at Kristi oppstandelse har åpnet porten til det evige liv for enhver av oss. 

Så følger ”Exultet”, den store påskelovsangen. Exultet er en hymne av stor poetiske kraft som forteller frelserens historie. ”La frelserens basun kunngjøre den store kongens seier! Må også jorden, lysende i den evige kongens klarhet, glede seg i sin nye strålekrans, og vite av mørket som omslutter verden, er opphevet.” 

Ordets liturgi 

Lysseremonien er for mange mennesker et følelsesladet øyeblikk, men kriken vil også at vi skal forstå det som symbolene markerer. 9 lesninger er kjernen i ordets liturgi, og de troende får et sammendrag av hele frelseshistorien. I mange kirker har man redusert lesningene til tre fra det gamle og to fra det nye testamente. Det er synd, men ikke ulovlig. Lesningen forteller den vekselfylte historien mellom Gud og mennesker. Gud barmhjertighet er et gjennomgangstema og står i sterk kontrast til menneskets oppførsel. Her finnes tro og frafall, storhet og elendighet, håp og tvil...

Jeg vil i korthet ta opp innholdet av de enkelte lesningene, og jeg håper at det er en invitasjon til å lese teksten i sin helhet i den katolske menneboken. 

1. lesning: ” Alt er såre godt”- skapelseshistoren. 
”I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. Og Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var såre godt.” 

2. lesning: ”Jeg velsigner deg rikt” – Abrahams offer
Abraham er de treondes far. Teksten virker ofte irriterende, og mange har problemer men en Gud som krever at en far ofrer sin sønn. Men lesningen fremhever akkurat det motsatte. I en tid hvor man ofret mennesker, forkynner Bibelen av vårt forhold til Gud ikke må bygge på blodige offer, men på tillit og lydighet. Lesningens siste setning peker på den pakt som Gud har sluttet med Abraham. ”... jeg vil velsigne det rikt og gjøre din ætt så tallrik som stjernene på himmelen og som sanden på havets strand.” 

3. lesning: ”Slik reddet Herren Israel” – Eksodus 
Slaveriet i Egypt og folkets redning ved Rødehavet er Israels sentrale troserfaring. Gud er den som hører folkets nødskrik. Teksten må tas med på påskenatten fordi redningen ved Rødehavet er vildet på dåpens nåde og må ses i sammenheng med Romerbrevet. 

4. lesning: ”Herren kaller deg tilbake” – Jesaja 
Jesaja sammenligner Guds kjærlighet til Israel med kjærligheten mellom mann og kvinne. ”Kan hun, som var hustru fra begynnelsen av, bli forstøtt? sier din Gud?” 

5. lesning: ”...kom hit og få vann!” – Jesaja 
I denne lesningen omtaler profeten Guds nåde. Nåden består i at vi får uten at vi må bestale for det. Det er de livsnødvendige ting folket får: vann, korn, vin og melk. Gud vil at vi lever, som mennesker som har både kropp og sjel. ”Vend øret hit og kom til meg, hør, så skal dere leve!” 

6. lesning: ”... lytt, så du kan få forstand” – Baruch 
Jerusalems erobring og folkets eksil var en forferdelig prøve i Israels tro. Hadde Gud forlatt sitt folk? Gjaldt de gamle løftene ikke lenger? Baruch holder et speil for Israels ansikt og sier: ”Du har forlatt visdommens kilde. Hadde du vandret på Guds veier, ville du bodd trygt i evigheten” Spørsmålet er likeså interessant for oss. Hvor ofte gjør vi Gud ansvarilig for ting som vi selv har forsaket? 

7. lesning: ”Jeg vil ta stenhjertet ut av kroppen deres...” – Esekiel 
Her erkjenner vi et annet aspekt av Guds nåde. Guds kjærlighet er nyskapende. Det som synd og død har ødelagt er ikke vår endelige skjebne, nei Gud selv kommer og skaper nytt liv. ”Jeg fører dere hjem,... jeg stenker rent vann på dere,... jeg vil gi dere et nytt hjerte og la dere få en ny ånd.”

Esekiel avslutter lesningene fra det smale testamentet. Nå synger prest og menighet ”Gloria”, og dette er en eksposjon av følelser. Alterlyset tennes, lampene i kirken blir tent, orgelet bruser med alle registrene, klokkene ringer etter at de har vært tause siden skjærtorsdag kveld. Påskenatten er op mange måter kontrastenes liturg: optisk, akustisk og stemningsmessig. 

Man burde jo heller ikke glemme at denne natten avslutter den lange fastetiden hvor man øvde seg i askese og gjorde bot ofr sine synder. Nå kan man glede seg. Den polske skikken å velsigne påskematen har sitt grunnlag i disse motsetningene. Den første ordentlige maten etter fastetiden skulle velsignes. 

Så følger den 8. lesningen fra Romerbrevet, hvor Paulus utfolder sin teologi om dåpen ”Ved dåpen er vi altså døde og blitt begravet, sammen med ham, for at også vi skal leve og ferdes i en ny tilværelse, på samme måte som Kristus ved Faderens herlighet ble oppreit fra de døde.”

Deretter istemmer presten påskehalleluja. Hele fastetiden har folket måttet gi avkall på dette gledesropet. Påskeevangeliet avslutter ordets gudstjeneste. 

Dåpsseremonien 

I oldkirken var påskenatten den gudstjeneste hvor katekumener (de som søkte om å bli kristne) ble tatt opp i menigheten. Det fantes ikke noen enhetlig form, men i Roma var det antagelig slik at katekumenene ble ledet i døpefonten etter lesningene. Under opplæringsfasen hadde de ikke lov til å delta i messen, og det er også interessant å vite at dåpen ofte nok fant sted i en egen dåpskirke (baptisterium) rett ved siden av biskopskirken. Man ser det fremdeles meget tydelig i Firenze og Pisa. 

Kommet til døpefonten velsignet man først vannet, så døpte man katekumenene og første dem i høytidelig prosesjon til biskopkirken, hvor de for første gang fikk lov til å delta i messen. 

Uten kunnskap om dette virker dåpsliturgien i påskenatten litt feilplassert. Men muligens forstår vi nå hvorfor lesningen om redningen ved Rødehavet må leses påskenatten. Den ble alltid betraktet som et bilde på dåpen, og lesningen av Romerbrevet er ikke noe annet enn en dåpskatekese. 

Påskenatten er fortsatt et etterspurt tidspunkt for å døpe barn eller voksne, men oså for å ta opp konvertitter i kirkens fulle fellesskap. Mange menigheter må nøye seg uten dette, men dåpsliturgien bibelholdes og får ny vinkling. Den blir til et minne om vår egen dåp. Presten velsigner døpevannet, alle fornyer sine dåpsløfter, derpå følger stenkingen med vievann. I mange kirker er det skikk at vievannskarene er tomme, og etter at det nye vannet er velsignet øser ministrantene det opp og fyller vievannskarene på nytt. 

Eukaristi 

Eukaristifeiringen forsetter og er som vanlig. Men påskenatten er en påminnelse om søndagens betydning. Jødene feiret jo sabbaten (lørdag) som sin helligdag, og det er interessant å se at den unge kristne menighet øyeblikkelig brøt med denne skikk. De møttes den første dag i uken. den dag da Herren stod opp fra de døde – for å minnes Herrens død og feire hans oppstandelse. Den første dag i uken ble Herrens dag. På spansk heter søndag ”domingo” (dominus= Herren), og de latinske språk har bevartminnet om søndagen som Herrens dag. I de germanske språk ble det søndag (solens dag), og også dette inneholder klar symbolikk. Jesus Kristus er verdens lys, og det er jo akkurat det som påskenattens litturgi forkynner på mange måter. Hver søndagsmesse er således en ”påskeliturgi”. ”Din død forkynner vi, Herre, og din oppstandelse lovpriser vi, inntil du kommer”

Jeg håper at denne innføringen i påskenattens liturgi hjelper oss også å se søndagsmessen men nye øyne. 

p. Heinz- Josef Catrein sscc