Kjære menighet, 

så er det igjen tid for den katolske kirkens gledeligste høytid. Vi er vitner til alt. Oppstandelsen er livets mening og vårt mål i det liv vi strever med hver eneste dag. Den beste og mest sannferdige film etter Shakespeares Hamlet er det russiske versjon til Koziencew med Szostakowicz musikk. Den danske prins tittel godt på livet. Han rørte ved makt og velstand. Han smakte litt på kjærlighet og kjente maktmekanismen. Det betyr også at han kjente til ondskapen i samfunnet. Til slutt, helt knust, står han på en knaus ved havets skummende dønninger og sier den kjente setningen til verden og seg selv: ”To be or not to be, is the question.”. Dette er det dypeste spørsmålet med livets mening. Hver og en av oss spør verden det samme srpørsmålet som Hamlet stilte. Å lete etter den dypeste mening er menneskets pasjon eller også håpløse resignasjon. Dagens menneske dramatiserer ikke som Hamlet på en knaus ved havet, men filosoferer på en mer stillferdig måte. Eller hvisker tvil og usikkerhet til prestens øre. I vår tid treffer vi mange mennsker som har mistet meningen med sitt liv. Mange av dem poserer som kynikere. 
Som prest er jeg et par ganger i året på kirkegården. Av og til stanser jeg opp foran inngangen og observerer sørgende gjester som kom fra begravelse i all stillhet og i sitt dypeste tungsinn. Man ser med klarhet at deltagelse i begravelse og kort opphold på kirkegård vekker den hvilende Hamlet hos dem. Fordi spørsmålet ”To be or not to be?” kommer når man ser smerte og død.
 
Kirken står på at mennesket er skapt av Gud for å leve i all evighet. Vårt liv her på jorden er et kort ”mellomspill” som har sin forlengelse etter døden. Noen av vår næres fortids filosofer som Sartre og Beauvier kom til konklusjonen at menneskets fødsel er en misforståelse og at døden er en gigantisk mistorståelse. 

Kirken og vi treonde derimot er optimistiske fordi vi ser mening med vårt liv gjennom Jesu Kristi oppstandelse. Han sa selv ”Jeg er livet og oppstandelsen. Den som trer på meg skal leve om han enn dør, og hver den som lever og tror på meg skal aldri i evighet dø.”
I Gdansk, i Mariakirken, er det en gravstein hvor det står skrevet: ”Jeg venter. Jeg er ikke redd. Jeg skal oppstå.”
Med disse ord ønsker jeg dere alle en god og velsignet påsake. 

Deres pater Janusz Fura sscc