 |
| Familie Einarsen, Thielemann, Opsahl, Bøhm, Jensen, Næss. (Arkivfoto) |
Etter at Dissenterloven ble innført i 1845 var det blitt lovlig for kirkesamfunn utenfor statskirken å holde egne gudstjenester og danne menigheter. Som i så mange andre byer i Norge var det mot slutten av foriige århundre i drammen noen innvandrede og naturliserte borgere og håndverkere med katolsk bakgrunn. Særlig var slakterborger Gustav Adolf Thielemann initiativtaker til å invitere prester fra St.Olavs kirke i daværende Christiania til å lese messe i sitt hjem i Drammen. Dette skjedde etterhvert regelmessig i 1890-årene. I løpet av disse årende må det ha vært en fast krets av katolikker som basis for en menighet i Drammen. Kirketomt må ha blitt skaffet og byggeplaner lagt, for på nyåret 1899 ble byggingen av»den nye katolske kirke» påbegynt. Det katolske bispesetet i Oslo hadde alt fra starten ekspansive planer for den katolske kirkes engasjement i Drammen. Samtidig med byggestart av den nye kirken ble nabogården innkjøpt til prestebolig og allerede i sitt januarnummer kan bladet «St.Olav» fortelle at:
«Den nye kirke… oppføres mellom Bragernæs’ protestantiske kirkegård og kirke. Beliggenheten er aldeles brilliant, og når senere prestegården og det påtenkte sykehus inntar sin plass på den rimmelige, ganske frittliggende tomt, så vil dette kvarter høre med til det smukkeste som Drammen vil ha å opvise.»
Arkitekt for den nye kirken var O. Sverre og byggmester var Cleve-Hanse. Byggestilen ble i «Drammen Blad» karakterisert som «.. den såkalte Holmenkollstil, gammel norsk trestil, noget moderniseret.» Den 19. november 1899 ble så «St.Laurentii» kirke vigslet av biskop Fallize og pastor Henrik Wuller ble utnevnt til kirkens første sogneprest.
 |
| Sommer 1946 |
Allerede året etter ble » den katolske skole» åpnet med lokaler i prestegården og med en nonne, sr. Olava, som første lærerinne. Det var nok ikke mange elevene til å begynne med. Som nevnt var det også planer om å åpne hospital. Det åpnet i mai 1903 i leide lokaler i Amtmann Bangsgt. 5. Private hospitaler var den gang velkomme tilskudd til helsetjenesten. Prisen var like med takstene på byens kommunale sykehus: 3.klasse kr. 1,60, 2.klasse kr. 3,50 og 1.klasse kr. 5,00 pr. døgn, eksklusive legehonorar! Hospitaldriften må ha gått godt, for allerede i 1906 kjøper St.Josefssøstrenes kongregasjon eiendommen mot Bragernes kirke fra O.r.sakfører Th. Bang jr. Den 1.mai 1907 kan det nye sykehus med 20 senger innvies.
I de første år skapte alle denne utfoldelse av katolsk aktivitet adskillig oppsikt i Drammen. Kirken var undertiden fylt til trengsel av både skuelystne og interesserte. Det kom da også etterhvert flere konvertitter til menigheten. Sognet var i den første tiden ganske omfattende. Det omfattet hele Buskerud og Vestfold fylker. Første i 1934 og 1935 ble det opprettet egne menigheter i Tønsberg og Hønefoss og sognet fikk den utstrekning det har idag med kommunene i Numedal og Svelvik og Sande i Vestfold.
I 1914 fikk kirken elektrisk lys. I 1935 ble det bygget ny prestegård med foreningslokale på kirketomten. Den gamle presteboligen ble solgt til St.Josefs Hospital. Året etter ble kirkens tak helt fornyet og samtidig ble det laget en ny inngangsport i smijern til kirken og i 1938 ble deler av inventaret fornyet. Bl.a. ble lysnettet lagt om fra lav- til høyspenning og kirken fikk foræret et stort krusifiks som ble henngt opp over alteret. Kirkens oppvarming var opprinnelig ved koksovner i kirkerom og sakristi. I 1950 ble disse erstattet med moderne panelovner. Sammeår ble det også montert dobbelt vinduer.
 |
| Sommer 2000 |
I 1960-årene ble kirkeinteriøret igjen fornyet i pakt med de nye direktiver fra det 2.Vatikankonsil. Etter det har kirken i hovedsak vært uforandret. Men menigheten har vokst betydelig, ikke minst ved de store flyktningegrupper som er blitt integrert i de 58 nasjoner siste tiår og hvor nå de neste generasjonene gjør deg gjeldende. Den nye kirken vil imøtekomme behovet for den katolske menighet i Drammen inn i dens andre århundre. Annen søndag i advendt 1997 blir den nye kirken tatt i bruk. Pater Janusz Fura Sscc skal lese første messe i den nye kirke. Den offisielle innvielsen av kirken finner sted ut på nyeåret 1998.
Den første kirken vil bli bevart på Åssiden kirkegård som et varig minne fra Drammen bys historie.
Dette er det eldste stempel som ble brukt da menigheten ble startet i forrige århundre.
St.Laurentius helgen
På den tid sa Jesus til disiplene sine: «Sann er mitt ord: Dersom hvetekornet ikke får falle i jorden og dø, er og blir det ett eneste korn; men dør det, bærer det rik frukt. Den som har sitt liv kjært, han forspiller det; mens den som lite akter sitt liv her i verden, han frelser det inn i det evige liv. Dersom noen vil tjene meg, må han følge meg, og der jeg er, skal da også min tjener være. Og den som vil tjene meg, ham skal min Far bringe til heder og ære.»
 Ordene fra Johannes evangelium (12,24-26) gir det beste bilde av menighetens vernehelgen Laurentius, slik han alltid arbeidet med Guds vilje for øye, drevet av innderlig kjærlighet både til Gud og mennesker.
Hva Laurentius gjorde, de krav han stillet seg selv alltid var det med Guds vilje for øye. I hans ubøyelige vilje til troskap mot Jesus, har vi kilden til hans storhet og forklaringen på hans liv og gjerning.
Vi vet ikke så mye om ham som person, om familieforhold, barndom og oppvekst. Men vi vet at Laurentius ble født i Spania og vokste opp i Roma. Man vet at han blediakon, og at han var i besittelse av et sterkt og brennende ønske: å få gi sitt liv for Kritus.
Etterhvert ble Laurentius erkediakon, og hans særlige ansvarsområde var å forvalte Kirkens skater og formue. Kildene sier at det var et embedte som krevde megen dyd og fortjeneste, trolig fordi det var store verdier han skulle forvalte.
Paven het Sixtus den andre. Under keiser Valerians store kristendomsforfølgelsei år 258 ble paven henrettet, han ble korsfestet sli Herre og Frelser han var satt til å tjene. Laurentius skjønte at også han gikk mot martyriet. Han forvaltet de skatter han var satt over ved å dele dem ut til fattige. Dette gjorde han full av glede og mot.
Laurentius ble dagen etter pave tatt til fange, og dommeren forlangte at han skulle komme med rikdommene han disponerte. Da ba Laurentius om tre dagers frist. Det fikk han.
Disse tre dagene brukte Laurentius til å gjøre godt, mot oldinger, enker og foreldreløse barn. Da dommeren etter tre dager forlangte å få skattene pekte Laurentius på alle de fattige: «Se, her er kirkens skatter som jeg har lovet deg.»
Alle fattige er kirkens sanne skatter. For Gud har vist at han elsker hver enkelt lidenskapelig. Han kom for vår skyld fra himmelen til jorden, ikke som kjerub eller engel, men som et hjelpløst barn. Han vokste, ble mann og døde som stedfortreder på korset. Dette viste også Laurentius.
Dommeren ble, som man kan skjønne, rasende. Laurentius sa videre: «Det gull som du trakter etter med så stort begjær er bare metall og kilden til mange forbrytelser. Det sanne gull er lyset fra himmelen, som de fattige du her ser for dine øyne, fryder seg over. I sine svakheter og lidelser, som de barer med tålmodighet, finner de en stor skatt. De kjenner derimot ikke lastens og llidenskapens ondskap, som gjør så mange mennesker ulykkelige for tid og evighet»
Laurentius ble dømt til å piskes før han skulle brennes på en gloende rist.
Han utsto alle lidelser med beundringsverdig ro og tålmodighet. Han sa :»Natten har intet mørke for den som opplyses av det guddommelige lys». I lykke over å lide for sin frelser så han opp på bøddelen og sa : «Nå er jeg stekt nok på den ene side, vend meg på den andre». Med blikket hevet mot himmelen oppga han rolig sin ånd. Det skjedde 10. august år 258.
Det fortelles at det skjedde mange under ved St.Laurentius, for eksempel at blinde fikk synet igjen.
Laurentius ble gravlagt i San Lorenzo-basilikaen utenfor de romerske murer. Denne basilikaen er en av de sju hovedkirke i Roma.
I de katolske kirke sier vi gjerne at helgene er blomster som spirer fram i Kristi fotspor.
Laurentius er avbildet i mye kirkekunst, både som skuptur, i utskjæringer, på kalkmaleri og i annen malerkunst. Han fremstilles som oftest iført dalmatika, som var diakonens spesielle liturgiske drakt.
Laurentius bærer ofte evangeliebok og et kors. Ofte kan man se palmegrener som tegn på at han led martyrdøden.
Laurentius’s særlige attributt eller symbol er en rist, som selvfølgelig skal forestille den risten han led døden på. I billedkunsten er ofte risten med, og på norske primstaven er det nesten alltid symbolet på 10. august – Larsok. Sluttstavelsen -ok kommer av å voke eller ei vake. På denne dagen skulle det feires messe. Larsok eller St.Laurentiusmesse ble feiret til ære for og til minne om diakon Laurentius fra Roma.
I Polen, syd i Polen i fjellettenner folk store bål for å få hans beskyttelse mot brann når man tar innhøsting til låven.
Det viktigste for Gud er å føre hver enkelt inn i menigheten. Derfor leter han etter dem som er kommet bort fra farshuset, ser etter dem som har sluttet å be, sporer etter dem hvis plass er tom i kirken. Gud kaster ikke bare et distre blikk ned fra himmelen, men er utholdende. Han finner vei gjennom usynlige murer, lukkede sinn, harde skanser. Han leter til han finner.
Evangeliet er den gode nyhet om at det fins redning, fins en som kommer for å få oss på foten, gi ny start og ny fremtid.
Vi har også fått kall til å vitne om Guds godhet med den måte vi tar livet på. Om ikke alt ble som vi tenkte og ville, kan skuffelser og motgang bli verdifulle både for tid og evighet, når vi tar den med Laurentius sinnelag og ikke frykter fra korsets lideleser i hverdagen.
Av pater Janusz Fura ss.cc
St.Josephsøstrene av Chambéry i Drammen
19.11.1899
St.Laurentius Kirke i Drammen ble innviet av Mgr. Fallize
I slutten av November 1899
Følgende 3 St.Josephsøstre ankommer Drammen:
Sr. Antonie Saint-Bonnet
Sr. Marie Berckmann Raue
Sr. Adolfine Muller
………………….
Sr. Olava Kristiansen som arbeidet ved St.Sunniva skole i Oslo reiste hver søndag til Drammen med tog for å spille under gudstjenester i kirken.
Sommeren 1990
Sr. Olava Kristiansen er den første lærer ved menighetsskolen i Drammen. Hun startet med 3 elever og klasserommet lå i prestegården i 1.etasje. (Sr.Olava var fra Trogstad. Etter at menighetsskolen ble nedlagt, har hun vært både sakristan og organist i Drammen. Hun døde på St.Josephs Hospital i Drammen i 1958). St. Josephsøstrene bodde i prestegårdens øverste etasje på «Kvisten».
1903
St.Josephs Hospital ble åpnet (etter noen forsøk med ambulant sykeplei i byen). Søstrene fikk leie et lite hus på «Olsens Løkke» og betalt kr.4,- pr, dag i leie. Leieforholdet varte i 3 år.
10.05.1903
Innvielsen av St.Josephs Hospital fant sted. Det første hospitalet hadde plass til 12 pasienter.
15.10.1906
Søstrene kjøpte et hus i nærheten av kirken. Ombyggingsarbeidene var ferdig våren 1907 og hospitalet ble innviet den 01.05.1907. Nå hadde hospitalet 20 senger.
1920
Første nå fikk søstrene sitt eget kapell i huset.
15.05.1936
Etter omfattende utvidelser av hospitalet ble det høytidelig innviet av Biskop Mangers og Mgr. Irgens. Kommuniteten talte nå 16 søstre. Hospitalet var nå et spesial sykehus for øye- og øre- nese-halse pasienter. Det var fullt utbygget med 45 senger: 34 for voksne og 20 for barn.
1958
Søstrene innredet et personalbygg i den forhenværende prestegård i flukt med hospitalet.
1960-årene
Mot slutten av 60-årene ble det færre St.Josephsøstre. Spørsmålet om å nedlegge. St.Josephs Hospital ble tatt opp uten at det ble fattet en beslutning. Man løste personalproblemet foreløpig ved å ansette flere legfolk.
1970-årene
I begynnelsen av 70-årene ble spørsmålet om den fortsatte drift av St.Josephs Hospital tatt opp igjen. Det ble vedtatt en ny sykehusslov som krevde større forandringer ved de private sykehusene. I 1974 innledet St.Josephsøstrene forhandlinger med Buskerud Fylke vedrørende salg av hospitalet.
Advent 1974
St.Josephsøstrene ble innvitert av menigheten i Drammen til en takkemesse i St.Laurentius kirke. St.Josephsøstrene hadde da virket i nøyaktig 75 år i Drammen, både i menigheten og i hospitalet.
01.01.1975
St.Joseph Hospital ble overtatt av Buskerud Fylke.
1975
Kommuniteten i Drammen ble oppløst. Ni søstre flyttet til St.Joseph-søstrenes ulike steder, men 4 søstre bosatte seg i den nyervervede eiendommen Underlia 183 i Drammen.
1981
St.Josephsøstrene solgte Underlia i Drammen og flyttet fra Drammen.
1981-1983
Søster Anne-Cecile Troost pendlet i ca. 2 år mellom Vor Frue Villa i Oslo og Drammen for å utføre sakristan- og organist-tjenesten. Med hennes tilbaketreden våren 1983 avsluttet St.Josephsøstrene sitt virke i Drammen.
St. Josephsøstrene av Chambéry St. Josephsøstrene har et eget nettsted
|
