Pateren med et økumenisk hjerte
Ingeborg Altern Vedal
Fiender kan bli venner. De må bare lære hverandre å kjenne.
Den nye soknepresten i den katolske menigheten i Drammen vokste opp i kommunistiske Vietnam. Regimet var svært skeptiske til kristne.
– Da jeg var prestestudent ble jeg overvåket og forfulgt av kommunistpolitiet, men noen av disse politifolkene ble mine venner. De er gode mennesker – godhet binder oss sammen, sier sokneprest Paulus Pham Huu Y.
Også i Norge møtte pater Paulus fiendtlig skepsis.
– Da jeg som ny prest i Kristiansand deltok på et møte for menighetsledere var det en forstander på et bedehus som ikke kom på grunn av meg. Han ville ikke være sammen med en katolsk prest! Senere møtte jeg ham tilfeldigvis i en annen sammenheng, vi pratet sammen og vi er nå gode venner.
Kjærlighet for kirken
Pater Paulus ler mye, også når han forteller denne historien. Motstanden han har møtt har ikke knekket ham, men heller gjort ham til en ivrig forkjemper for dialog og brobygging på tvers av menigheter og religioner.
I karismatiske menigheter og på bedehus finnes det folk som mener katolikker ikke er ordentlig kristne. Og det finnes fortsatt katolikker som mener himmelen er forbeholdt dem.
– For femti år siden, i det andre Vatikankonsil da biskoper fra hele verden var samlet, fant de ut at det er ikke vi mennesker som bestemmer hvem som blir frelst.
Pater Paulus ler godt ved tanken på at bare katolikker skulle få innpass hos Gud etter døden.
– Vi må bygge verden sammen, åpne opp. Dialog skal være uten grenser, vi må møte hverandre og akseptere hverandre. Jeg er økumenisk i hjertet, vi deler en kjærlighet for kirken.
Da han arbeidet i Tønsberg samarbeidet han med prosten i Den norske kirke og andre kristne ledere i byen, blant annet om en korsvandring langfredag.
– Noen konservative kristne nektet å gå korsvandring sammen med kvinnelige prester. Men jeg mener korsvandring er for alle som ønsker det, alle kan være med. Vi er alle syndere og korsvandringen er en botsøvelse.
Burde lært russisk
I 2009 fullførte Paulus sin doktorgrad i Roma, om hvordan kristne misjonærer kan samarbeide og finne et felles språk framfor å konkurrere. Avhandlingen – Towards an Ecumenical Paradigm for Christian Mission – ble utgitt i serien Documenta Missionalia. I anledning jubileumsåret for reformasjonen skrev pater Paulus en ny bok, utgitt i høst: The Way – Christendom from Reformation to Vatican II.
– Jeg ser på hvordan kristendommen har utviklet seg de siste 500 år. Da reformasjonen begynte kjempet man mot hverandre, men nå håper jeg at vi kristne kommer fram til en slags syntese. (Syntese er forening av et mangfold til en helhet, slik at den fremtrer som en enhet., red. anm.)
Han vokste opp og studerte teologi i Vietnam under vanskelige forhold på 60- og 70-tallet, i 1988 kom han til Norge. Denne bakgrunnen gir ham en fordel i møte med migrantene i St. Laurentius, men hans polske kollega er hovedansvarlig for de mange innvandrerne fra Øst-Europa.
– Jeg likte ikke kommunister så jeg lærte meg ikke russisk som barn – det angrer jeg på nå! Jeg kan ingen slaviske språk, bare vietnamesisk, norsk, engelsk, italiensk, fransk og noe tysk.
En slik språkflora kan forvirre en sliten student.
– På en forelesning i Roma var det ett bord for de engelsktalende og ett for dem som snakket italiensk. Jeg kunne sittet begge steder, men satte meg ved det engelske bordet – og snakket norsk! Jeg var så trøtt i hodet.
Paulus ler hjertelig av sin egen tabbe.
Religionsfrihet
Allerede som 11-åring bestemte han seg for å bli prest. Han mener barn selv må få velge sin tro.
– Man kan ikke ta imot troen uten frihet. Det er en selvmotsigelse å tvinge noen til å tro.
– Hvordan kan foreldre oppdra barnet i en tro uten at det er tvang, at barnet har religionsfrihet?
– Vi katolikker praktiserer barnedåp og gir religionsundervisning. Akkurat som foreldre velger hvilken mat barnet skal spise og hvilket språk som blir barnets morsmål, velger foreldrene hvilken tro barnet skal oppdras i. Når barnet blir modent nok må det selv si ja til troen, slik som ved konfirmasjon.
Paulus er fornøyd med at konfirmasjonsalderen i Norge, også i den katolske kirke, er 14-15 år.
– Da er ungdommene bevisste på hva de tror.
Frihet
Katolske prester er ikke gift og dermed har de mulighet til å raskt flytte etter kirkens behov.
– Jeg kan sitte her i dag, men i morgen kan jeg flytte og jobbe et annet sted. Jeg har ikke kone og ikke barn, vi har større frihet.
Men 59-åringen har ingen planer om å forlate Drammen. Han kom hit i august etter 7 år i Kristiansand, 9 år i Tønsberg og 3 år som landsungdomsprest, og han gleder seg til å bli bedre kjent med byen og menneskene.
Menigheten St. Laurentius har ni tusen medlemmer fra femti nasjoner. I tillegg driver de gjennom organisasjonen Caritas sosialt hjelpearbeid for alle som trenger hjelp, uavhengig av religion.
Soknepresten har travle dager og har ikke hatt tid til å engasjere seg i dialogarbeidet i Drammen, men har en stab av ansatte og frivillige.
– I kirken driver vi dialogarbeid internt hver dag – vi lærer å forstå hverandre på tvers Jeg har gode medarbeidere med mange ulike bakgrunner.
Kilde:
https://www.dotl.no/2018/01/pateren-med-et-okumenisk-hjerte/